Hvorfor er det så vanskelig å finne den rette?

Jeg føler meg så forlatt og alene i verden. Tårene strømmer på. Jeg klarer ikke stoppe de. Det gjør vondt i brøstet når jeg tenker på alle fasene jeg må gjennom _igjen_ for å danne et tett forhold til et annet menneske. Jeg er så utålmodig etter å bli holdt av noen som virkelig elsker meg, bli sett i øyene og kysset inderlig. Jeg er så sårt på søken etter jenta som har lyst til å la meg ligge med hodet på brystet hennes og lytte til pusten hennes mens hun kikker opp i været, akkurat slik man ser på film når paret ligger i parken og leser gode bøker oppå hverandre i solskinnet.

I en alder av 35 er jeg igjen uten forpliktelser til et annet menneske og jeg er så sinnssykt misunnelig på dere som har funnet den store kjærligheten. I over ti år har jeg gått med et ønske om å bli pappa, og nå sitter jeg igjen her på bar bakke uten å vite hva jeg skal ta meg til eller hvem jeg skal fortelle hvor vanskelig jeg har det om dagen. Det føles som jeg er en fange av min egen personlighet, hvor jeg alltid er den som viser psykisk styrke og har tålmodighet lenger enn et langt år for de rundt meg. Jeg er så sliten. Vet ikke om det har med at jeg også har jobbet nesten ni år på hjemmekontor, men jeg føler at det har blitt vanskeligere å vanskeligere med åra å komme innpå folk, og spesielt jenter.

Strengt tatt begynte vel alt sammen når jeg var i ferd med å avslutte videregående skole. I russefeiringa ble jeg kjent med en del nye folk, og de neste to åra var det mye festing og moro, som jeg ofte var den som arrangerte. Det var her jeg møtte den første store flammen. Første eller andre gangen hun var på fest hos meg endte det opp med å bli klining på en solmadrass midt på stuegulvet (fordi noen andre hadde stjålet senga mi for natta). Vi sovna etterhvert og lå der sammen til morgenen etter. Det var begynnelsen på min, sannsynligvis, lengste forelskelse. Dessverre var den ikke gjensidig. Hun var bare interessert i å være venner, men det gikk ikke opp for meg før mange, mange år senere. Men gode venner var vi. Vi var ute på byen bortimot hver eneste fredag og lørdag. Det var vel en gang vi var ute hvor en tilfeldig bygjenger (fast inventar) sa til meg at han trodde vi var sammen, fordi vi alltid var ute sammen. Men sånn var det ikke. Vi var bare venner. Min første kjærlighetsfrustrasjon.

Etter et par år med mye festing og moro er det tid med militæret. Omtrent midtveis i tjenestetida er jeg hjemme på perm. Naturligvis er jeg ute og har det moro, som de fleste andre på min alder. På vei hjem med nattbussen kommer jeg i prat med ei jente jeg aldri har snakket med før. Hun bestemmer seg for å gå av på mitt busstopp istedenfor sitt eget. Det sa pang umiddelbart! De neste månedene av militærtjenesten var hard, fordi jeg fikk sett henne så sjelden. Heldigvis var jeg stasjonert ikke så veldig langt unna, så jeg hadde mulighet til å dra hjem hver helg, med mindre det var vakt. Jeg dro til og med hjem midt i uka en gang i mellom, fordi jeg ikke klarte å holde meg unna. Livet var herlig! Da jeg var ferdig i militæret tok det to uker før jeg fant meg min første leilighet, og hun flyttet inn med meg. Det var juni. Jeg hadde fått jobb i firmaet til en jeg gikk på skolen sammen med, og ting var helt topp. Og så fikk hun beskjed om at hun hadde kommet inn på skolen hun hadde søkt på. Veterinærstudiet i Tromsø. 200 mil nord eller noe sånt. Det kunne like gjerne vært i Australia for alt jeg hadde visst. Det kom som et slag i fjeset. Jeg hadde akkurat kommet hjem etter et år av gårde og så måtte hun reise fra meg. Tanken på et avstandsforhold var helt forjævelig. Jeg har alltid vært glad i sengegymnastikk, og tanken på å ikke få noe av det på lenge sank mer og mer innover meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare det. Jeg bestemte meg for å fortelle henne om problemet mitt med et avstandsforhold. Dessverre fikk jeg ikke tid til å snakke ut om det. Vi var invitert på kino den kvelden, og så "Ti ting jeg hater ved deg". Det var en veldig rar kinoforestilling. Her satt vi og hadde akkurat hatt en veldig viktig samtale om forholdet vårt. Vi så på en film om tenåringsproblemer rundt forhold og problemer med løgn og svik. Når filmen var ferdig bestemte hun seg for å ta med seg alle tingene sine og flytte hjem igjen. Jeg var til de grader ødelagt. Senere den kvelden skulle jeg være barnevakt for broren min. Jeg skulle ta over for moren min rundt midnatt. Hun kom seg ikke hjem den kvelden. Jeg satt og grein og grein hele kvelden. Jeg kunne ikke holde det inne. Det tok meg en hel uke før jeg kom meg på beina igjen og sluttet å gråte. Jeg var helt knust!

Jeg er sikker på at dette var da det startet å gå nedover for meg når det kom til åpenhet om følelser. Jeg hadde blottet meg helt og det hadde gått til de grader på trynet. Det er ikke noe man glemmer. Jeg tror det var da jeg bestemte meg for å holde tilbake de mest private følelsene. Jeg ville ikke la meg ødelegge slik igjen, aldri. Et år eller to går forbi, jeg har noen forhold, men det ene viser seg å være med et dophue som ikke er til å stole på, og det andre med ei som endte opp med å være utro. Det var ikke noe grining etter slutten på disse forholda. Det var mer sinne og irritasjon over å ha mistet tillit og at jenter ikke var til å stole på.

Det var midt i denne perioden jeg kjøpte meg hus og bestemte meg for å holde ting litt på avstand. Huset ble naturligvis ei partybule, og vi hadde mye moro. Min første venninne var selvfølgelig der med jevne mellomrom når hun ikke var på skole i Kristiansand. Det var en av hennes venninner derfra som skulle vise seg å være den neste flammen i livet mitt. Vi ble godt kjent, og det var første gang på årevis at jeg virkelig følte meg elsket. Det var tydelig at jeg var kapabel til å ha et avstandsforhold likevel. Etter noen måneder med dating kuttet hun ut skolen og flyttet inn hos meg. Det var starten på et veldig godt forhold. Men det skulle vise seg å bli vanskeligere snart. Etter et års tid ble min venninne lei av skolen og ville slutte, men ville ikke fortelle det til foreldrene. Hun flyttet derfor inn i kjellerstua hos meg. Vi var da totalt fire stykker som bodde sammen under samme tak. Det ble mer festing og ting gikk stort sett som normalt. Men etter en stund ble venninna mi sammen med en slektning av meg. Til å begynne med gikk det greit, men ettersom jeg la merke til hvor mye følelser hun hadde for ham ble jeg skikkelig misunnelig. Men jeg holdt det for meg selv. Etter en stund flyttet hun ut, sammen med ham. Det var en vanskelig tid. Å ha følelser for to jenter på samme tid var virkelig vanskelig, siden jeg ikke kunne fortelle noen av dem hva som egentlig foregikk. Ettersom månedene gikk og kjærestens jobbsituasjon ble vanskelig, ble jeg mer og mer frustrert over at hun ikke dro sin del av lasset. Til slutt konfronterer jeg henne med problemene og ting går på trynet igjen. Jeg prøver å åpne meg selv om ting jeg synes er vanskelig, og atter en gang ender jeg opp med at ting går rett vest. Hadde jeg tenkt litt lenger burde jeg nok hatt mer tålmodighet, men frustrasjonen jeg gikk og bar på var for stor. Forholdet varte i nesten to år, og mest sannsynlig var det de beste to årene jeg har hatt i hele mitt voksne liv.

Min venninne var i forholdet sitt en stund lenger, men det ble slutt det også. Hun var så såret og det var tydelig fra mitt ståsted at følelsene involvert var store. Vi hang sammen en del, gikk på skogsturer og sånt. Det var minneverdige tider. På et tidspunkt åpnet jeg meg for henne og sa at jeg fremdeles hadde sterke følelser for henne. De ble ikke returnert, og hun gjentok igjen at hun bare ville være en venninne. Jeg respekterte hennes ønske og fortsatte å være hennes venn, men det var åpenbart at vennskapet hadde fått en litt annen tone.

De neste årene er litt diffuse, men det jeg husker er at det er nå ønsket om å bli pappa begynner å forplante seg. Mens flere og flere av vennene mine blir foreldre sitter jeg fremdeles her alene og lurer på hvordan jeg skal finne den rette. Det er da jeg setter i gang med nettdating. Jeg melder meg inn overalt og starter til og med et eget nettforum for andre single.

Det skulle vise seg at mitt neste forhold kom fra en helt uventet kant. Hun tok kontakt med meg på ICQ (av alle ting) fordi hun hadde sett to ord jeg hadde skrevet på profilen min der. ICQ var ikke engang et sted for nettdating, det var en kommunikasjonstjeneste som MSN og Skype. De to ordene jeg hadde skrevet inn i profilen min var "Hopeless romantic". Jeg står fremdeles fast på at de to ordene beskriver meg ganske bra. Jeg er en romantiker, men jeg er skikkelig dårlig på det. Hun var fra andre siden av kloden. Vi endte opp med å chatte i omtrent et halvt år før jeg dro for å besøke henne. Når jeg kom ned dit gikk ting slag i slag, og før jeg visste ordet av det var hun med meg på flyet hjemover. Det var starten på et svært komplisert forhold. Noen få måneder inn forteller jeg henne om venninna mi som jeg har hatt mye følelser for opp gjennom årene og det ender opp med at jeg møter venninna mi og må fortelle henne at jeg ikke kan møte henne igjen, fordi min nye kjæreste ikke tolererer at jeg kan ha ei venninne jeg har hatt følelser for. Fra det tidspunktet legger jeg merke til at tilliten ikke er til stede i samme grad som tidligere. En etter en forsvinner muligheten min til å være sammen med venner og familie, på grunn av diverse ultimatum hun pålegger meg. Det hardeste av alt var det at jeg ikke kan fortelle noen om hva som foregikk, fordi hun ikke ville at jeg skulle fortelle noe om henne. Og er det noe jeg gjør, så er det å holde ord og være lojal. Ettersom årene går mister jeg kontakten med nesten alle jeg har rundt meg. Via sosiale medier blir jeg i ny og ne informert om at en etter den andre blir foreldre, mens jeg sitter fastklemt i et forhold som ikke egner seg som grunnlag til å stifte familie. Seks år tar det før jeg klarer å rive meg løs.

Og nå sitter jeg her og føler at tida har løpt fra meg, jeg har mistet mesteparten av nettverket jeg en gang hadde, og alle rundt meg er blitt foreldre.

Jeg har prøvd å ta kontakt med ei fra tenårene den siste tiden, i et forsøk på å hoppe bukk over deler av prosessen i det å bli kjent med et nytt menneske. Jeg tenkte kanskje det var en lur strategi. Da tok jeg feil. Det ser igjen ut til at følelsene jeg har ikke blir gjengjeldt på den måten jeg håper.

Hvorfor skal det være så vanskelig å være snill gutt og samtidig ha muligheten til å finne den store kjærligheten? Det virker nesten som man må være litt drittsekk nå om dagen for at jenter skal legge merke til deg. Eller kanskje det bare er meg det er noe feil med? Ikke vet jeg. Jeg føler meg bare så voldsomt alene uten noen å ta på og le sammen med.

Hvis du er i samme situasjon, eller av andre grunner har lyst til å dele noen ord med meg, send de på epost til robin@smidsrod.no (eller kommenter her hvis du føler at det kan sies offentlig). De vil garantert bli lest med omhu.

PS: Hvis du vet hvem noen av de jeg skriver om er, vis respekt og la vær med å nevne navnet deres i kommentarer.

Oppdatering:

Og på toppen av alt sammen har jeg også fått beskjed om at jeg har nyrestein (igjen), som gjør det litt vanskelig å komme seg utafor døra pga. fysiske smerter.

Jeg har aldri vært flink til å skille sex og følelser fra hverandre. Jeg applauderer dere som klarer det. Livet må være så mye enklere for dere. Tidlig i 20-åra hadde jeg en one-night-stand. Det var en veldig snodig opplevelse. Selv om det var pirrende og spennende, la jeg merke til hvor mye følelser som blusset opp i etterkant. Jeg har ikke gjort det siden, og tviler på at det kommer til å skje igjen. Det tar bare for mye på.